Ytringsfrihet, mikroaggresjon og potensielt krenkende kunst

Publisert i Billedkunst nr. 3. 2018

I forrige utgave av Billedkunst trykket vi to tekster om utstillingen «HEN – Flytende kjønn» ved Haugar Vest- fold Kunstmuseum tidligere i år. Billedkunst ønsker et sivilisert diskursivt rom med nyanserte perspektiver, og i denne kommentaren skriver Tonje Gjevjon om viktig- heten av å ta tilbake ytringsrommet og bidra til at den offentlige samtalen blir ufarlig å delta i. «Å være kritisk til pågående strømninger, trender og rådende oppfatninger er grunnleggende for hele kunstfeltets legitimitet. Kunstfeltet skal være aktuelt, ikke politisk korrekt. [...] Diskursen om kjønn er viklet inn i nesten alle deler av samfunnet [og] hører derfor også hjemme i kunstfeltet.», skriver Gjevjon.

I forrige nummer av Billedkunst kunne vi lese kommentarene «Koloniserende utstilling på Haugar i ‘HEN – Flytende kjønn’» av Natalie Hope O’Donnell, og «Bløt håndtering av flytende kjønn», skrevet av Liv Brissach. I begge tekstene er jeg omtalt som en person med en «transfobisk holdning» og «trans- fobiske uttalelser». Jeg skrev først et kort innlegg til Billedkunst, bare for å påpeke at den formen for personkarakteristikker kanskje ikke hører hjemme i et fagblad. Men så ble jeg kontaktet av redaksjonen som ønsket en tekst der jeg belyste mitt ståsted i den offentlige debatten om kjønn, samt litt om bak- grunnen for at jeg og performancegruppen Hungry Hearts ble invitert til å delta på utstillingen «HEN - Flytende Kjønn».

Diskursen om kjønn er viklet inn i nesten alle sider av samfunnet, og har pågått siden bibelsk tid. Ifølge politikeren og tenkeren Pierre-Joseph Proudhon, som i 1865 skrev manifestet Du principe de l’art et de sa destination sociale, bør kunsten være sosialt relevant. Kjønnsproblematikk kom på bakgrunn av dette kunstsynet inn i kunsten og litteraturen i Norge på slutten av 1870-tallet. Et dukkehjem (1879) av Henrik Ibsen var trolig ett av de første stykkene der kjønnsproblematikk ble tatt opp, og Christian Krohg var den første billedkunst- neren som eksplisitt gjorde det samme i Norge, med maleriet Albertine i politilegens venteværelse (ferdig 1887). Maleriet er basert på den samfunns- kritiske romanen Albertine (1886), om kvinners kår. Krogh problematiserte det faktum at den fattige sypiken Albertine ble innkalt til byens politifullmektiger, som skjenket og voldtok henne mens hun sov. Bakgrunnen for innkallingen var at Albertine hadde beveget seg ut i byen, forelsket seg i en mann hun ikke fikk, og dermed gjort seg sårbar for maktmisbruk. Søsteren var kjent «gatetøs». Allerede dagen etter utgivelsen ble boken forbudt av norske myndigheter, med andre ord sensurert.

Innskrenker kvinners ytringsrom

I januar 2017 publiserte jeg kronikken «Ytringsfrihet, men ikke for alle».1Den tok for seg hvordan noen få transaktivister i Sosialistisk Venstrepartis (SV) LHBT-nettverk (nettverk for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, red.anm.)2sørget for at den bri- tiske journalisten Julie Bindel ble avinvitert til å delta i en diskusjon om sexkjøpsloven under SVs kvin- nekonferanse. Bindel er stifter av organisasjonen Justice for Women og har arbeidet mot sexindustrien i mer enn tretti år. Hun er en kunnskapsrik journalist og feminist som etter min mening har mye å tilføre en debatt som handler om sexkjøpsloven. Ingen transaktivister møtte opp på selve konferansen selv om Bindel ble avinvitert, så de som sørget for at hun ikke kom, var tilsynelatende ikke videre interessert i innholdet på konferansen. I etterkant av dette publiserte jeg derfor en serie med artikler som belyste ulike sider ved transaktivismen. Dette falt ikke i god jord hos FRI 3 (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, red. anm.) eller transaktivistene. I godt selskap med Julie Bindel, Kajsa Ekis Ekman, Germaine Greer og Magdalen Berns ble jeg heretter omtalt som transfob og hatefull. Jeg ble også anklaget for mye jeg ikke beskjeftiger meg med, mener eller har uttalt meg om. For eksempel driver jeg ikke med ufaglært alternativ behandling av transpersoner, slik kultur- redaktør i Dagbladet, Martine Aurdal, skriver.4Det vil heller ikke falle meg inn å mene at transpersoner ikke har plass i det offentlige ordskiftet (Andreas Breivik, Kunstkritikk.no). Drøyest er likevel antydninger og påstander om at jeg og andre som deltar med et kritisk blikk på transproblematikk gjennom våre kronikker og annet, tar liv eller bidrar til at transpersoner får selv- mordstanker. Jeg vil presisere at jeg skiller bevisst mellom begrepene «transpersoner» og «transaktivister». Det er ikke transpersoner i seg selv jeg kritiserer, det er transaktivistenes intoleranse for uenighet og ulike syn på kjønn jeg reagerer på.

Hva jeg egentlig mener

Jeg mener at kjønn defineres av våre reproduktive organer, DNA og vår biologi. Jeg skiller mellom kjønn som noe vi er, og kjønnsroller ogkjønnsidentitet som delvis tillært eller konstruert. Altså at kjønn defineres av biologi; mens kjønnsroller og kjønnsidentitet er sosiale konstruksjoner. Jeg er enig med dem som mener kjønnsroller er mer eller mindre ubevisst innlært fra vi er barn. Etter min mening ligger det spesifikt kvinnelige derfor i biologien, ikke i å kle seg i «kvinneklær» og innta en «kvinnerolle» (performativt kjønn). Og jeg er enig med Bjørn Maaseide, tidligere leder for SATS ELIXIA i Norge, som har uttalt: «Hvis du skal dusje i våre garderober og har et mannlig kjønnsorgan, så går du i herregarderoben. Har du kvinnelig kjønnsorgan, så går du i damegarderoben». Men jeg mener også at det bør legges til rette for egne garderober der transpersoner kan føle seg trygge.

En av årsakene til mitt rykte som transfob er at jeg har stilt spørsmål ved konseptet «født i feil kropp». Er det mulig å være født i feil kropp, og hva mener vi i så fall ligger i begrepet feil? Jeg er enig med legene ved Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme på Rikshospitalet (NBTS), som skriver om en eksplosiv økning i antall tenåringer som ønsker kjønnsskifte, og særlig blant jenter som vil bli gutter, og maner til forsiktighet med hensyn til å gi barn og unge mennesker hormoner eller kjønnskorrigerende operasjoner (Aftenposten). Det klinikksjef Kim Alexander Tønseth ved NTBS og overlege Anne Wæhre her snakker om, er en ny gruppe med tenåringsjenter som flere år etter pubertetens start, plutselig opplever å være gutt. Dette kalles Rapid Onset Gender Dysphoria (RODG) eller oversatt til norsk; «raskt tilkommet kjønns- dysfori». To av tre i denne grupperingen er i tillegg plaget med alvorlig depresjon, angst, selvskading, traumer, autismespekterlidelser, hallusinasjoner eller tanker om å ta sitt eget liv.

Internasjonalt peker fagfolk på den voldsomme økningen, og gir uttrykk for at vi må se på mulige årsaker. En av disse er dr. Ray Blanchard, best kjent for sine forskningsstudier på blant annet transseksualisme og seksuell orientering. I et YouTube-intervju i desember 2017 snakker han om hvordan foreldre som ikke bekrefter ungenes opple- velse av kjønnsidentitet eller ønske om medisinsk behandling, blir anklaget for å drive ungene sine til selvmord. Blanchard kaller denne retorikken en form for «blackmail» som har fungert en stund, men som nå er i ferd med å bli tilbakevist av fagfolk gjennom undersøkelser og forskning.

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) er en pasient- og brukerorganisasjon som arbeider for å øke kunnskap om transseksualisme, som i dag er en medisinsk diagnose. De er pådrivere for et godt og trygt behandlingstilbud i Norge. I likhet med dem støtter jeg opp om at utredning og behandling av transseksualisme bør foregå på Rikshospitalet og ikke overlates til sexologer eller privatklinikker. Marianne Nordli som er forfatter og transperson, støtter også opp om fagfolkene ved Rikshospitalet og kritiserer samtidig hvordan NRK har latt alle som ønsker det, få lov til å mistenkeliggjøre fagfolket ved Rikshospitalet uten kritiske spørsmål i retur.

Jeg er enig med Ingunn Økland, journalist og kommentator i Aftenposten, som argumenterer for at det er «gammeldags» å skjære i friske kropper og at vi bør skape et samfunn der hormonbehandling og kirurgiske inngrep for å «skifte kjønn» ikke er eneste utvei.11 Om det offentlige skal dekke kirurgiske inngrep og hormonbehandling, er en grundig og langvarig utredning ved NBTS etter mitt syn avgjørende for å unngå eventuell feilbehandling og å skape livslange pasientforløp med irreversible konsekvenser.

Jeg mener også, som Skandinavisk foreldrenettverk for personer med raskt tilkommet kjønnsdysfori skriver i Aftenposten,12 at det er verdt å stille spørsmål ved at sexolog Espen Esther Pirelli Benestad i en årrekke har behandlet barn og unge med kjønnshormoner, samtidig som Helsetilsynet har gransket ham av samme grunn. Som Økland skrev i sin kommentar, er Verdens helseorganisa- sjon (WHO) i ferd med å friskmelde personer med kjønnsdysfori/kjønnsinkongruens.13 Kjønnsdysfori defineres altså ikke lenger som en psykiatrisk lidelse. (Dette ble offisielt vedtatt 18.06.2018, red. anm.) Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Inger Bjurstrøm ga i VG uttrykk for at det ikke burde være noen stor sak å flytte transseksualisme- diagnosen ut av psykiatrien.14 Men hun la samtidig til at «det bør fortsatt være en diagnose [...] ettersom det er en forutsetning for å få tilgang til behandling i det norske helsevesenet.» 15 Men bør vi ikke forsøke å finne ut av hva den voldsomme økningen av jenter som identifiserer seg som gutter skyldes, se på samfunnsmessige årsaker, og dessuten stille spørsmål ved om kirurgi og hormonbehandling er det som skal til for å kunne leve med en opplevd uoverensstemmelse mellom kropp og kjønnsidentitet?

Jeg er enig med Anki Gerhardsen som skriver at: «Homofiles rettighetskamp har svært lite til felles med psykisk og fysisk identitetsforstyrrelse og spørsmål om hva slags behandling som er adekvat eller ikke. For homofili skal ikke behandles. Det skal få folde seg ut og bare være. Hormoner til små barn og irreversibel kirurgi på tenåringer er noe helt, helt annet. Men nettopp fordi transfeltet har havnet i LHB-gruppen, har det vært nesten umulig å problematisere fenomenet uten å få merkelappen fobisk, fordomsfull, fiendtlig eller reaksjonær».16 I det hele tatt er jeg av den oppfatning at personer med kjønnsdysfori, som alle andre mennesker, skal respekteres, noe som betyr at man også skal kunne være veldig uenig med dem i sak.

Politikernes ansvar

Skeive organisasjoner med FRI i spissen, har på rekordtid lobbet inn endring av loven 18 om rask og enkel omregistrering av eget juridisk kjønn basert på selvvalgt identitet. Juridisk kjønnsskifte foretas via en søknad til Skatteetaten, behandlingstiden er cirka tre uker. Stortinget vedtok loven uten at det har vært eksplisitt formulert i de partipolitiske programmene, og uten en bred offentlig debatt. Endringen er med andre ord ikke forankret i befolkningen. At en minimal andel av befolkningen fikk tolkningshegemoni på hvordan vi som samfunn skal definere juridisk kjønn, er sånn jeg ser det udemokratisk og dårlig politisk håndverk. Hvor er konsekvensanalysen? Mange av konfliktene som er kommet i kjølvannet av loven kunne man forutsett og utarbeidet løsninger på. Eksempler på disse er garderobeproblematikk på Vestkantbadet, SATS ELIXIA eller SiS Sportssenter i Stavanger.

Et paradoks

Det har vært en viktig del av den lesbiske og homofile kulturen å flytte grensene for hvordan kvinner og menn kan kle seg og opptre (performativt kjønn). Men det er mitt inntrykk at transaktivister ikke virker å ville utfordre kjønnsrollene eller grensene for kjønnsuttrykk. De snakker derimot om mannog kvinne som faste kategorier, og ønsker å passere som han oghenne i tråd med mer konvensjonelle kjønnsroller, som om det slettes ikke er flytende. Å passere som biologisk maskulin mann eller biologisk feminin kvinne handler ikke om å utfordre kjønnsrollene, men tvert imot om å tilpasse seg de konvensjonelle forventningene om hvordan menn og kvinner skal se ut.

FRI og transaktivister anklager journalister og foreldre som har et annet perspektiv på hvordan vi som samfunn skal forholde oss til og behandle unge mennesker med kjønnsdysfori, for å bidra til at disse får det enda vanskeligere. Eksempelvis, sier FRI ved rådgiver Luca Dalen Espeseth til Aften­ posten at «mange tar stor skade av at det offentlige ordskifte bærer preg av feilkjønning, mistro og fremstilling av våre liv som et nytt og problematisk samfunnsfenomen.» Samtidig har Norges fremste ekspertise, Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme (NTBS) på Rikshospitalet gått ut i media og slått alarm; Harry Benjamin Ressurssen- ter, som er en organisasjon for transseksuelle, har ropt varsko, og foreldre av transpersoner (ROGD) har gitt uttrykk for velbegrunnet bekymring omkring pågående feilbehandling av egne barn.

Det kan òg være greit å ta innover seg at det er en del foreldre der ute som kjemper sitt livs kamp for at ungene deres skal få tid til å utvikle seg over tid uten inntak av kjønnshormoner. Hjernen er nem- lig ikke ferdig utviklet før vi er 25 år, og noe av det siste som utvikles er området fremst i hjernen som styrer blant annet rasjonell tenkning, planlegging, risikovurdering, impulskontroll og mye av atferden. Dette er et av argumentene for at denne delen av hjernen bør være «på plass» i moden utgave før man setter i gang irreversibel medisinsk behandling som kan medføre uopprettelig skade.

Det er vel også sånn at det finnes transpersoner som setter pris på at de har foreldre som ikke umiddelbart vil løse identitetsproblematikk med livslangt inntak av kjønnshormoner og irreversibel kirurgi? Det er lett å forstå at å erfare å være i en kropp eller ha et utseende man føler ubehag ved, kan være en stor belastning. Det er det svært mange grupper som erfarer, også de som er komfortabel med eget kjønn. Å fjerne denne belastningen gjennom å medisinere barn og ungdom mot det samfunnet vi har skapt, fungerer uansett ikke. Hva med å si som journalist Bodil Fuhr at du er «bra nok som du er», og at den nye loven gir oss desto større grunn til å «hjelpe fortvilte ungdommer som føler at de er født i ‘feil kropp’ til å akseptere seg selv slik de faktisk er [...] fremfor å utrede dem psykologisk i forkant av et irreversibelt, kirurgisk inngrep.»?

De farlige ytringene

Mange lesbiske, homofile, transpersoner, foreldre av barn med kjønnsdysfori så vel som kunstnere, journalister og andre meningsytrere frykter konsekvensene om de stiller spørsmål ved transaktivismen eller problematiserer aspekter knyttet til den. På arrangementer nevnte Julie Bindel blir invitert til, ser vi transaktivister med masker som sperrer inngangene. På Speakers’ Corner i London ble en kvinne slått av en aktivist, og her i Norge har jeg fått et opprop mot meg, der det blant annet står: «Dette er Tonje Gjevjon. Hun er farlig. Tonje Gjevjon tar liv!» Det finnes lukkede grupper på Facebook med kvinner og menn som ikke engang tør å si offentlig hva de mener, eller dele tekster der forfatteren har et kritisk blikk på transproblematikk. Det viktigste for meg er å ta tilbake ytringsrommet transaktivistene har innskren- ket. Jeg vil trosse frykten for å være den ingen orker å utsette seg for å bli assosiert med, samt bidra til at den offentlige samtalen om transproblematikk og transaktivisme blir ufarlig å delta i. Organisasjoner og grupperinger som hevder at jeg og andre kan ødelegge folks liv og derfor må fratas ytringsrom og plattformer og forhindres fra å ytre seg til et publi- kum, er noe av det farligste jeg vet. Så jeg fant ut at jeg skulle skrive om det, snakke om det, og lage kunst som belyste det, fordi jeg synes det er viktig.

Nektet fremføring

Kvinnebevegelsen og lesbiske feminister har siden 1970-tallet vært pionerer med tanke på å jobbe for at kvinner og menn skal kunne utfordre og bryte med tradisjonelle kjønnsroller. En lesbisk feminist jeg kjenner, kan fortelle at lesbiske i syttiårene tok i bruk begrepet «hen». Tanken var å bruke hen i for eksempel jobbsøknader for å sørge for at kvinnelige jobbsøkere ikke ble diskriminert, altså for å støtte frigjøringen.

I juli 2017 fikk jeg en telefon og e-post fra kurator ved Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tone Lyngstad Nyaas. Hun inviterte performan- cebandet Hungry Hearts og meg til å delta med arbeider på en utstilling med arbeidstittelen «Kjønnsdiskurser i samtidskunsten», hvorpå hun ønsket å fokusere på hvordan transproblematikk, flytende kjønnsgrenser samt – som hun uttrykte det – «kjønnsforhandlinger» kommer til syne i samtidskunsten. Begrunnelsen var at Hungry Hearts over en tiårsperiode har laget kunst der kjønnsroller og det å være kvinne og/eller lesbisk er blitt problematisert. Nyaas hadde lest kronikkene mine og ga uttrykk for at hun ville ha med Hungry Hearts’ feministiske perspektiv på forståelsen av kjønn og kjønnsroller. Vi hadde en lang telefonsamtale der jeg advarte henne om at det kom til å komme mange protester mot meg og Hungry Hearts, men hun svarte at intensjonen med å invitere oss, blant annet var å få frem at kjønn er en viktig diskurs som vi må ta, også i Norge.

Identitetspolitikk

I den nevnte kommentaren innledningsvis om «HEN – Flytende kjønn» skriver Natalie Hope O’Donnell at: «[...] med min legning, kjønnsuttrykk, utdannelse og erfaring så vet jeg at jeg har grunnlag for å forstå noe av tematikken utstillingen ønsker å rette søkelyset på, men jeg vet samtidig at jeg ikke har erfart det samme som en transperson.» Og videre at hun ville «vært klar over mine begrensninger [og] hentet inn ekstern hjelp for å ikke fremstå som en koloniserende kurator, som stiller ut litt av hvert ikke hen forstår nyansene eller rekkevidden av.» 26 Dette kan tolkes som at O’Donnell mener kurator Nyaas ikke har den nødvendige faglige kompetansen på transproblematikk fordi hun er en heterofil kvinne, komfortabel med det kjønnet hun ble født som.

Identitetspolitikk er blitt en maktfaktor, og noen representanter for ulike identiteter har fått det for seg at du ikke kan uttale deg om deres situasjon om du ikke er mer eller mindre «identisk» med dem. Transaktivister er ekstreme i denne sammenhengen: Er du hvit, privilegert heterokvinne eller heteromann som er komfortabel med det kjønnet du ble født som, er du liksom ikke meningsberettiget. Da har du ikke kompetanse på smerte, undertrykkelse eller utenforskap. Men er det noe alle har, så er det nettopp erfaringer rundt sårbarhet, utrygghet, dårlig kroppsbilde, utenfor- skap og smerte. For selv om man ikke har erfart det samme som en transperson, er disse erfaringene og følelsene universelle. Det er jo heller ikke sånn at det ligger noen krav til levd spesialkompetanse om man skal kuratere utstillinger. Kjønn er noe alle har og vet ganske mye om. «Flytende kjønn» og utfordringer i forbindelse med å utvide kjønnsroller, er som nevnt noe feminister har drevet med i årevis.

Kjønnsdiskurser i samtidskunsten

Transaktivismen handler ikke bare om transperso- ner – den handler om oss alle. Og «HEN – Flytende kjønn» på Haugar var i utgangspunktet ikke ment å være en gallautstilling for transpersoner; den skulle slik arbeidstittelen «Kjønnsdiskurser i samtids- kunsten» signaliserte, ta innover seg ulike perspek- tiver, konsekvenser og diskurser i samtidskunsten.

Det kom som forventet mange negative reaksjoner og klager. På Haugars Facebook-profil og hjemmeside kom det sterke reaksjoner lenge før noen overhodet visste hva Hungry Hearts og jeg skulle delta med. Senere, da låten Vagina Anthem ble publisert og det ble klart at den var en del av Hungry Hearts’ performance, ble ett av ordene trukket frem som et angrep på transpersoner. Men motstanden handlet i bunn og grunn om at organisasjonen Skeiv Ungdom og trans- aktivister reagerte på at jeg i det hele tatt ble gitt plass. I e-post-korrespondanse med museet, ga en transaktivist uttrykk for at det å invitere meg og Hungry Hearts til å ha performance på åpningen, for mange transpersoner ville føles like betent som om David Irving skulle ha blitt spurt om å tale ved åpningen av en utstilling om Holocaust. Dette er bare ett av mange eksempler på karakteristikker fra både organisasjoner og privatpersoner.

Kurator Nyaas var åpen i kommunikasjonen og ryddig i dialogen med meg, helt frem til Hungry Hearts publiserte nevnte Vagina Anthem på strømmetjenesten Spotify i februar. Én uke i forkant av utstillingsåpningen 27. februar fikk jeg beskjed om å sende inn alle tekstene vi skulle fremføre på perfor- mancen, fordi Haugar ville sjekke at det ikke var noe som kunne oppfattes som krenkende for transperso- ner. Dette er svært uvanlig praksis. Erlend Høyersten, direktør ved ARoS (Aarhus Kunstmuseum) i Danmark, kommenterte saken på Minervanett.no og skrev blant annet: «Spør Haugar alle om hva de kan bli krenket av? Hvis museet vil drive slik publikumstilpasning, burde de lage en markedsundersøkelse, som man kan gjøre før en festmiddag: Spiser du ikke kjøtt? Har du allergier? Er det noe du ikke tåler? [sic] Men det blir naturligvis håpløst.»

Tre dager før utstillingsåpningen fikk jeg en ny telefon fra Nyaas der hun formidlet at ledelsen ved Haugar hadde hatt et møte der de bestemte at Hungry Hearts ikke skulle få fremføre Vagina Anthem. De mente at teksten kunne være potensielt krenkende for transpersoner. Nyaas argumenterte i tillegg med at Haugar ikke kunne garantere for vår sikkerhet. Det er viktig å presisere at hele ledelsen på Haugar med avdelingsdirektør Jan Åke Petterson i spissen, avholdt et møte for å avgjøre om Hungry Hearts skulle nektes å fremføre en sekvens av en performance som de ikke engang hadde sett. At Hungry Hearts og jeg ikke ble invitert til et møte for å snakke om saken, er også snodig.

På Kunstkritikk.no uttalte Andreas Breivik seg om performancen som aldri ble fremført,31og i en av kommentarene skriver kunsthistoriker Hilde Rognerud: «Tror det er første gang jeg har lest kritikk av et kunstverk som ikke er fremført. Det er jo umulig å forholde seg til.» Hungry Hearts og jeg forventet reaksjoner, men en så åpenbar forhåndsdømming som Breivik her la for dagen, gir ikke mening og er mildt sagt bemerkelsesverdig.

Eivind Reierstad (Ane Lan) sammenfatter det hele: «De som jobber med, og har kjennskap til performance [sic] vet at denne kunstformen handler om mange elementer som virker sammen. Det kan være kostymer, video, objekter[,] men også gester, [ansiktsuttrykk], intensjon, humor osv. Det er når alle disse elementene virker sammen at man kan forstå arbeidet og eventuelt foreta en vurdering. Teksten og sangen ville altså kunne fått en helt annen mening og åpne for helt andre tolkninger i sammenstillingen med de andre elementene. Men dette har vi altså ikke hatt anledning til å ta stilling til, og jeg mener derfor at det heller [ikke] foreligger noe grunnlag å kritisere på.»

Er Vagina Anthem krenkende? Vagina Anthem er en sang som handler om kvinner som tar del i offentligheten, og den viser til kvinner som mødre, døtre, søstre og kjærester. Den tar òg for seg navn og betegnelser kvinner får slengt etter seg. Et av disse uttrykkene er «TERF» (trans­exclusionary radical feminist) – et skjellsord transaktivister har satt på kvinner som er uenige med dem i blant annet definisjonen av kjønn. Her er noen strofer av Vagina Anthem:

We are your mothers, your sisters, your lovers – We protect, we love and fight / We are your mothers, sisters, daughters – and we will fight to make it right / ‘Cause we are women with vaginas – we gave birth to all you fools / We are women – with vaginas – we are here to change the rules / Cause we are sheroes with vaginas – and the guts to bring it on / We are ‘sheroes’ with vaginas – and the strength to carry on

Så til sekvensen som inneholder begrepet «TERF»:

«I’m a lazy stupid bimbo – A moody curvy chick / A tomboy or a dyke – and your shaming makes me sick / I’m a hateful ugly TERF – A nasty bossy cunt / I’m a slut I’m a virgin – I insulted Donald Trump / I’m an angry pussy rebel – I’m the one you want to silence / What the fuck is wrong with you?»

Kurator Nyaas uttalte på Minervanett.no at: «Hvis man leser [den] direkte, kan man tro at Gjevjon synger at hun faktisk er en ‘terf’ [sic], noe som kan krenke transpersoner.». Nyaas trekker også frem en annen setning fra sangen: We are sheroes with vaginas, og sier: «Blant publikum vil det nemlig være mange ‘sheroes’ som ikke har vagina.» Sangen handler om kvinner som sier sin mening, og teksten tar kvinners perspektiv. Men noen få transaktivister mener altså at den handler om radikalfeminister som er stolte over å ekskludere transpersoner, forstå det den som kan.

Politisk korrekthet

Jeg mener identitetspolitikere, og da i særdeleshet transaktivister, bidrar til å senke terskelen for hva som skal regnes som diskriminering til et meningsløst nivå. Det hemmer ytringsfriheten fordi det kan innby til at noe tolkes i verst tenkelige mening. Dette kalles mikroaggresjon, og det synes dessverre å dominere dagens debattklima knyttet til identitet og minoritetsproblematikk. Over femti prosent av jordens mennesker er kvinner. At vi vil delta i den offentlige samtalen om kjønn, skulle bare mangle. Om vi skal vurdere å endre en etablert garderobepraksis der vi skiller garderober etter biologisk kjønn og heller åpne for identitetsstyrte garderober, så bør vel hele befolkningen være med på den samtalen? Dette berører og angår alle, ikke bare transpersoner.

Så mange som hver tredje norske kunstner mener at deres kunstneriske ytringsfrihet er berørt av såkalt politisk korrekthet i samfunnet. Det kommer frem i Fritt Ords rapport om kunstnerisk ytringsfrihet fra 2014. Derfor trenger vi ledere, kunstnere og kunstkritikere som ser viktigheten av å bidra til at kunstnere ikke utsettes for sanksjoner om de bryter med det som er politisk korrekt. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Subjekt (tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur) tok for noen måneder siden initiativ til en debatt med tittelen «Når ble kunsten så politisk korrekt?» Den ble dessverre avlyst på grunn av avbud i panelet. Det var synd, men jeg regner med at Kulturrådet ønsker denne debatten velkommen og klarer å stille med enten rådsleder Tone Hansen eller direktør Kristin Danielsen når man forhåpentligvis finner ny dato.

Å diskvalifisere gjennom å henge ut meningsmotstandere, er en av metodene som tas i bruk i deler av identitetsdebatten. Aldri har vel så mange hevdet seg krenket, hevdet at ord er vold, og ment at offentligheten stilltiende og ukritisk skal akseptere deres syn på saken. Det er ikke rart at flere og flere opplever at George Orwells fremtids- dystopi 1984 / Nineteen Eighty­Four (1949) er i ferd med å bli en realitet.

Jeg kunne tenke meg en tankesmie som hadde i oppgave å filosofere og tenke omkring etiske konflikter og dilemmaer i samtidskunsten. Ikke for å slå ned på eller sensurere noe, men for å reflektere over krefter som påvirker, utvider og innskrenker den frie kunsten. En etisk tankesmie vil gi oss perspektiver på faget vårt, og løfte oss inn i den samtiden og virkeligheten vi lever i. For vi trenger å samle kunnskap, reflektere og tilegne oss en kollektiv bevissthet om kreftene som påvirker de valgene folk generelt, kunstnere og samtidskunsten spesielt, står overfor. En diskurs om kjønn hører derfor også hjemme i kunstfeltet. Å være kritisk til pågående strømninger, trender og rådende oppfatninger er grunnleggende for hele kunstfeltets legitimitet. Kunstfeltet skal være aktuelt, ikke politisk korrekt.

Etterord

I dag hørte jeg den første balanserte samtalen om kjønnsdysfori i Norge mellom fagfolk på NRK P2s Verdibørsen.34 Endelig ser det ut til at en barriere er brutt og den offentlige samtalen omkring kjønn og transrelatert problematikk er i gang. Når legene ved Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme på Rikshospitalet (NBTS) uttrykker behov for en bredere offentlig samtale om kjønnsidentitets- problematikk, er det tid for at diskusjonen kommer ut av de lukkede rom.

Tonje Gjevjon (f. 1967, bor på Nesodden) er performancekunstner og skribent. Gjevjon har særlig vært opptatt av å belyse sider ved den skeive kulturen, det norske kunstfeltet og saker som angår kvinner. Hun er blant annet ekstern spaltist i Dagbladet. Gjevjon leder også performancegruppen Hungry Hearts, som i 2016 deltok i finalen i Melodi Grand Prix og ga ut albumet Dyke Forever. Høsten 2018 lanserer gruppa sitt andre album Made of Robots. Gjevjon er styreleder ved Akershus Kunstsenter.

#TonjeGjevjon #Kjønn #transseksuell #lovenomjuridiskkjønn #garderobepoliytikk #sensur #identitetspolitikk #mikroaggresjon #krenkendekunst #definisjonavkjønn #transaktvisme #TonjeGjevjonbilledkunst #Debattomkjønn